|
|||||||||||
|
Leverpostei og magedans I sine yngre dager ga hun turistene ly på låven eller lot dem få lov til å sette opp telt i hagen. I dag har hun hytter å tilby dem. Anna Ingebriktsen (72) er dronningen av Annas Camping. Av Camilla Krogli Hansen - Når du skal arbeide med turister må du være folkekjær, og det har jeg alltid vært. Jeg synes det er interessant å treffe alle disse menneskene som har så mange forskjellige meninger og ulike ideer. Anna er oppvokst der Annas Camping er plassert i dag. Den gangen kunne hun tilby dem låven; i dag har hun hytter og plass til campingvogner, telt og bobiler. Turistene hennes har foreløpig bare én dusj på deling. Så det hender at hun gir dem tips om alternative måter å forfriske seg på. - Jeg sendte fire unge tyskere til Svartisen for å bade i pølene i isen og noen finlendere til elva for å ta seg en dukkert, forteller hun. - Turistene kommer hit fordi det er åpent og naturskjønt. Dessuten synes de det er fint at det første som møter tærne deres når de går ut av vogna, hytta eller bobilen om morgenen, ikke er asfalt, men duggvått gress. På reisefot Anna ble konfirmert da hun var 13 for at hun tidligst mulig kunne begynne å gjøre nytte for seg. Siden da har hun arbeidet og reist. Vefsn, Mo, Sjusjøen og Rondane Høyfjellshotell er bare noen av stedene hun arbeidet på fram til hun ble 18. Da fikk hun jobb på slakteriet i Ranenget, en avdeling under en fabrikk i Fredrikstad som lagde leverpostei. - Sønnen til eieren av fabrikken viste meg et avisutklipp der det sto at norske jenter var velkomne til England for å lære språket og se landet. Jeg slo til, og ble i England i ett år, forteller hun. Etterpå dro Anna til Stockholm og fikk arbeid i en hanskebutikk. Det ene bekjentskapet førte til det andre og snart reiste hun rundt i Sverige som mannekeng. I tillegg danset hun på en restaurant i Stockholm sammen med en venninne. Det var 1951 og Anna var nesten 22 år. - Vi sparte oss opp penger og haiket til Paris. Egentlig skulle vi bare bruke halvparten av pengene, for så å bruke den andre halvparten på hjemreisen. Men vi dro aldri tilbake til Sverige, sier Anna. - Han ga oss et visittkort som vi skulle gi til vakta utenfor Lido slik at han skulle slippe oss inn. Det endte med at de inngikk en avtale med Madame Bonafé om å trene hos henne i tre måneder, med det formål å bli med i en ballett som skulle til Egypt. Dans på roser? Mens de var i Egypt, bombet engelskmennene og franskmennene flyplassen i Kairo. Ei tysk og ei svensk jente i tillegg til Anna fikk lov til å bli. De andre måtte ut. Den ene av de som ble igjen forsvant en stund etterpå. - Hun fant seg en araber, og stakk av med ham, så de brente klærne hennes. Den andre venninna mi ble sendt hjem fordi hun ikke var på rommet til avtalt tid. Anna ble igjen og opptrådte både i Teheran og Bagdad. Der ble hun oppfordret til å lære seg magedans. - De mente jeg hadde anlegg for det, sier hun. I 1959 reiste hun til New York. - Jeg fikk betalt for å danse meg fra stat til stat i USA, og slik fikk jeg sett meg omkring. I 1981 dro hun tilbake til Norge. Det var samvittigheten som sa at hun måtte hjem da. - Alt er forutbestemt Hvor lenge hun skal fortsette å være dronningen av Annas Camping, vet hun ikke. - Vår Herre bestemmer hvor lenge jeg skal være her, vi er jo bare til låns. Men jeg skal jobbe så lenge helsa holder, sier hun. - Noen jeg snakket med i USA mente at Herren har en spesiell hånd over meg, at jeg har en slags beskytter. Det tror jeg på, for jeg kommer alltid ned på føttene, sier Anna. Hun er av den oppfatning av at ingenting er tilfeldig, at alt er forutbestemt. Hun brukte å legge planer før men har slutta med det nå. - Jeg tar en dag om gangen, og jeg lar alltid en dør stå åpen. |
